Bordeaux pt. 1

I går var den franske nasjonaldagen, uten at vi merket stort til det. Vi tasset litt rundt i byen og kikket, fant en internettkebabsjappe og tilbrakte litt tid der før vi igjen bega oss ut i gatene. Her var det overraskende lite livlig, bortsett fra en fyr som skled med sykkelen og ramlet så lang han var utover brosteinene.

Da vi kom tilbake til båten hadde det kommet flere til ventebrygga, og vi hadde blitt flyttet så vi lå utenpå en annen båt. Greit nok der og da, men da morgenen kom og vi fant cockpiten full av sølevann var vi ikke like fornøyde.. Så med den sedvanlige dose ungdommelig overmot ga vi oss i kast med å flytte båten opp mot strømmen. Hvor vanskelig kan det være, liksom?

Vel, as it turns out, ganske.
Vi måtte nemlig snu. Båten for å få baugen opp mot strømmen, for så å hale den opp til en ledig plass. Problemet var at strømmen dro båten bakover, og inn i vaierne som omga baugspydet til skuta bak oss. Oops. Etter mye om og men, sverting og banning klarte vi omsider å dra båten klar av skuta, og hakket lenger fram. Her lå det imidlertidig en lekter som også måtte forseres, og strømmen dro oss inn og sugde oss fast til lekteren.. Vi innså etterhvert at det var håpløst å dra, og paddet skarpe hjørner som best det lot seg gjøre og ventet på at strømmen skulle gi seg.

Etter noen timers venting og påfyll av energi i form av baguetter fikk vi dratt oss over til den ledige plassen, og jobben med å ta ned masta kunne begynne. Kanalen har nemlig en del bruer hvor selv vår heller minimalistiske mast er for høy. Dette skulle være greit nok, masta har vært nede før, den. Forskjellen var at vi tidligere har hatt minst ett par til med hender til å hjelpe.. Og, selvfølgelig, at bolten som holder masta på plass aldri har sittet fast før. Noe vi selvfølgelig ikke fant ut før undertegnede sto med masta trygt lent på skuldrene og holdt fast for mitt bare liv. " sacre bleau!" uttalte en franskmann og løp til for å hjelpe, og med hans hjelp fikk vi masten opp igjen og dagen var reddet. Situasjonen ihvertfall. Masta måtte jo fortsatt ned.

Vi prøvde alt av løsninger, ninjatriks og ideer, men ingenting hjalp. Bolten satt dønn fasst, og det gjør den ennå. Så nå sitter vi på mækkern like ved brygga og snylter wi-fi mens vi venter på at gjestehavna skal åpne i morgen tidlig. Forhåpentligvis kan vi få hjelp der, og hvis vi har skikkelig flaks kommer vi oss oppover kanalen i morgen. Grunnet tidevann åpner nemlig bare innseilinga til gjestehavna en gang om dagen, så vi er avhengig av å komme oss inn, få av masta og komme oss avgårde før de stenger igjen. Etter det må vi vente til det blir lavvann - da renner nemlig elva oppover - og så kan vi endelig begynne på kanalen. Worst case får vi en dag til i Boraux, men nå begynner vi begge å se fram til de franske småbyer gitt.