Tyskland

Dette er litt skummelt. Byen er mer tysk enn spansk, vi mistenker egentlig litt at den er mer tysk enn Tyskland.. Let's get out of here!






Ooh, ja. Jeg glemte I forrige innlegg å nevne at vi også så en skilpadde, woop! Pluss en hval. Jeg tror ihvertfall at det var en hval, selv om det strengt talt kun var Maja, som ikke tror det var en hval men heller en stor fisk, som så den. Eller en hai?

Reisen til Mallorca

Når dette skrives sitter jeg til rors og kjører det siste stykket inn til Mallorca og Cabo de Pera! Skulle gjerne dratt lenger før vi stoppet (og når vi først gjorde så, stoppet et sted vi faktisl har hørt om) men de Middelhavske vinder har vært lunefulle og slukt det lille vi hadde av bensin.

Da vi satt på forrige gjestehavn og forberedte reisen var værmeldingen strålende; vind i ryggen ikke bare til Mallorca men også derfra og til Mar Menor som er reisens endelige mål. Dette kom av et høytrykk over de Baleriske øyer, noe som såfremt jeg husker det lille universitetet lærte oss av meterologi rett skulle tilsi strålende sol hele veien.

På en måte stemte det jo ganske så godt. Vi har da hatt både strålende sol og medvind på turen. Det Passageweather glemte å nevne var regnbygene og de 15 timene med vindstille vi har hatt hver dag..

Det kunne dog vært verre. For regnet kom stort sett om natta, samtidig som vinden blåste opp. Og hva gjør man vel på en dag midt på Middlhavet, hvor Sola føler den må kompansere for sin venn Vindens fravær ved å skinne dobbelt så kraftig og gi oss 30 varmegrader? Og hvor delfinene leker seg rundt båten for å bekrefte for oss at jada, noen ganger er det faktisk all right? Vel, jeg skal la bildene tale for seg, for nå er vi i land og må finne bensin. Også er det alltids en overhengende fare for at Kaptein Kringle og Styrmann Smult må innom et bakeri for å gjøre opp for flere dagers avholdenhet..

Harang om daman og karan i kanalan (Fortsatt i Frankrike)

Dette ble skrevet mens vi jobbet oss gjennom kanalen, men er ikke previously published grunnet mangel på nett. Så her kan dere nyte, endelig, beretningen fra Canal Midi!

Ferden gjennom de franske kanaler har begynt å bli en skikkelig nedtur. Vi har nemlig passert høyeste punkt og begynt nedstigningen mot Middelhavet!

Regnet som vi trodde vi var forbi har begynt å komme tilbake; klesvasken vi hang ut i går kveld er fortsatt heller fuktig og vi gjemmer oss i båten for å unngå regnet. Slusene stenger nemlig mellom 12.30 og 13.30, da skal slusevaktene ha lunsjpause og vi må pent innstille oss på å vente. Så i skrivende stund har vi Kent på spilleren og regnet trommende på taket mens vi fordriver ventetiden med å blogge og å spise oss fete på smult.

Fikk ikke sendt ok-melding i går kveld da Spotbert gikk tom for strøm og litiumbatterier har vist seg å være vanskelig å få tak i. Fått fikset det nå, og MaskinMaja sendte visst en nå nettopp i et forsøk på å skru på trackingen. Oops.

Nå som vi er i Canal Midi begynner det at det er høysesong å bli tydeligere. Vi er til stadighet en 3-4 båter i slusene, i motsetning til Garonne hvor vi som oftest var alene. Og det er helt utrolig hvor mange av dem som ikke har peil!* Nå er det riktignok lettere å styre seilbåt i sakte fart, men en skulle jo tro at folk hadd tålig god kontroll på ting som å legge til før de bega seg ut i slusene.. Det er ikke sjelden at folk smeller sine altfor store (leie)båter inn i både slusevegger og andre båter - i går opplevde vi å bli presset opp i et hjørne og få masta skrapt inn i sluseveggen av en heller ufordragelig brite som på død og liv skulle først ut av slusa. Hvor vanskelig kan det egentlig være?
Når vi først er inne på andres feil og mangler (vi har selvfølgelig ingen), hvorfor er det alltid mennene som kjører båt? Empirisk data innsamlet i denne båten tilsier at jentene har minst like god kontroll i slusene, men det vekker stadig oppsikt når StyrMaja står til rors mens Kapteinen står i baugen og fortøyer båten. Alle andre båter vi har sett har en mann til rors, mens damen(e) blir henstilt til desperat taukasting mens mannen køler og knoter, kræsjer og knuser båtene sine**. Kanskje noen som burde jekke ned egoet sitt ein bisschien?



Det ser dramatisk ut når slusene fylles.. Nå som vi er på vei nedover er det mye mer behagelig, slusene bare tømmes mens vi står og synger.



Toppen er nådd!



Middag.. Kanskje feil måte å gi inntrykk av at vi er barskinger på hard langtur?


Fint, da! Utrolig nok stammer dette fra eget kamera og ikke fra en turistbrosjyre..


*Det kreves nemlig ingen form for kompetansebevis for å kjøre båt i kanalen. Medmindre man bruker sin egen båt, da. Da kreves det nemlig både båtførerbevis og kanalskippersertifikat..

**I går møtte vi en engelskmann - forøvrig i samme følge som han som skrapte opp masta vår - som etter å ha fulgt den beskrevne prosedyre inn i ei sluse uttalte et ord som aldri har vært så malplassert: "Perfect."

Tomorrow is the sailing day

I dag ankom vi Middelhavet, og med hjelp fra en forbipasserende Securitasvakt gikk det som en drøm å få masta opp så vi igjen er seileklare. Nå som solen går ned våknet fanskaren vår, så nå heiser vi seilene og setter kursen mot Mallorca før vi blir helt spist opp.

Oslo

Etter noen dager uten nett ble vi i går møtt av nyheten om bombing og skyting der hjemme. Tankene går til de pårørende, i dag flagger vi på halv stang.

Too pro Tolouse

Det har ikke akkurat vært flust med internettcafeer langs kanalen, så nå kom oppdateringene litt på løpende bånd.. Vi har ihvertfall kommet oss gjennom Tolouse! Håpet var å komme oss på nett mens vi var i byen, men leting etter internettkafé ble fort oppgitt til fordel for smoothies og croissanter. Vi planla egentlig en smultfri dag, men da vi innså at kanaler tross alt i seilerkretser ville blitt omtalt som smult farvann skjønte vi at det å motstå ville være meningsløst..

Men det betyr også at vi har byttet kanal! Vi har nå kommet over i Canal Midi, som er eldre og visstnok "more interesting" enn Canal Lateral a la Garonne som vi har fulgt til nå.

Vi har blitt så råe på slusene nå at vi faktisk stoppet en i går; den ble så forvirret over tempoet at den rett og slett slo seg av. Også måtte det komme en fyr og hjelpe oss - hastverk er lastverk som de sier. Om ikke annet vil det gå saktere nå; slusene på den nye kanalen er lagt opp annerledes sånn at vi ikke kan være like effektive.




Det er ingen regler på hvor man kan fortøye, så lenge man ikke hindrer trafikken. I tillegg er det satt opp gratis brygger før og etter de aller fleste slusene, så man kan stort sett legge seg hvorenn man vil. Fra like utenfor Moissac


Alle slusene har nummer. Dette er nr. 1, siste av de ca 50 på Canal bladi bla Garonne


Høy sluse på vei inn til Tolouse



Og en betraktelig høyere en på vei ut av byen


Macho-Maja



Det er fint, da!

On the road Agen - ny dag i kanalen

Vår venn Chris hadde anbefalt oss en stopp i Agen, og når dagens etappe uansett endte like utenfor byen (slusene er bare åpne 9-19) var jo valget enkelt. Dessuten måtte vi smake litt Crepes..

Det mest bemerkelsesverdige med byen var ei kirke hvor arkitekten plutselig fikk for seg at de skulle bygge et digert gotisk tårn, dog uten å følge opp med å gjøre noe som helst annet gotisk. Creperiet var også stengt, eller, de hadde ihvertfall sluttet å servere crepes for dagen. Men ikke stengt. Er ikke det litt sært?

Normalt ville vi grått litt over dette, men med en durabel pannekakefrokost ispedd en 3-4 porsjoner med smult å tære på klarte vi oss helt greit og spiste pasta i stedet. Greit å spe på med litt ordentlig mat også sånn i ny og ne..



Oterbert. Eller ei gigantisk rotte?



Kanskje ikke verdens beste bilde, but still. Gotertårn!



Snylte wi-fi fra byens McDonalds. Egentlig bare en unnskyldning for å vise hvor artsy fotograf jeg er, sjekk fokusbruken!



Bru med kanal på toppen. Denne kjørte vi over på starten av dagen, og avsluttet dagen med en tilsvarende. Selv etter å ha gjort det noen ganger er disse like kule!



Asterix?



Og fanklubb, ikke minst!



Begynner å bli ruttis på sluser nå, flyr gjennom dem nesten uten å stoppe!



Franske versjonen av Kjuttaviga


For vi kan fly baba, fly baba, fly!

Sola skinner

Ihvertfall noen ganger.. Det sydfranske været har vært heller varierende; solskinn i det ene øyeblikket og pøsende regnvær det neste. Maja kom ombord i gårkveld, og vi cruiser nedover kanalen med flagget hevet høyt og bumper Karpe mp3. Ingen tvil om hvilket land vi er fra, nei!

Her på kanalen er det virkelig fredelig. Ganske så ruralt - da jeg i går spurte etter busser fikk jeg beskjed om at de i utgangspunktet ikke gikk, medmindre man ringte dagen i forveien og reserverte. Dessuten hadde jo allerede bussen gått den dagen! Alle vi kjører forbi smiler og vinker, og i dag fikk vi frokost og te av en hyggelig fyr som bodde like ved brygga vi la til. Han syntes det var kjempekult at vi var norske, en vinter for mange år siden hadde det kommet en nordmann i kajakk forbi og endte med å bo der i et par uker!




Chris som han het ga oss frokost og reisetips



Og la igjen en hilsen mens vi var i butikken. Stilig type!



Vi gikk tom for bensin og ingen av landsbyene langs elva selger.. Så da ble det haiketur også! Kapteinen har haiket gjennom Frankrike et par ganger før, men for Majen* var det en ny opplevelse.



Det begynte selvfølgelig å regne, så vi utførte en taktisk retrett og spiste smult under tak til det sluttet.



Sluse!



Woop woop woopeti woop! hvor uendelig kult er det ikke å kjøre kanal i bru over ei elv!!



Velkledd! Og jeg som trodde vi nå var i Syden..

*Vestkantfrøken, vet De. A-endelser, nei fysj det holder vi oss da for gode til!

Første sluse

Kom fram til Castets sent i går kveld, og la meg på ei brygge litt lenger nede i elva for å takle den første slusen first thing på morgenen. Det viste seg å være lurt; ikke bare har slusen åpningstid mellom 9 og 22, men som jeg fant ut etter å ha stått lurende utenfor et tomt kontor i en time må man ringe vakta og få ham til å komme ned..

Så nå skal han komme klokka 11. I mellomtida har jeg lokalisert smult, og ike minst tatt meg en sårt trengt dusj. Første siden Alderney, om jeg ikke tar helt feil.. Nå som vi er i innlandet er det ikke nødvendig å være helt varulv (eller var det løvetann) så nå starter en ny tilværelse som menneske; med dusjing, tannpussing og tørr båt.




Jaggu begynte det ikke å regne da vi forlot Bordeaux! Hadde pakket bort Stormbergjakkene, men skjønte fort at her gjaldt det bare å kle på seg med en gang.




Magnus mønstrer av. Takk for turen!




Første bru skal passeres. Woop! Da jeg kjørte underdennekunne jeg faktisk kjenne at vannstanden ble lavere. Sært..












Første sluse







Og dette er det som venter den neste uka.. Sweet!

Bye bye Bordeaux

Et bilde sier mer enn tusen ord, så da lar jeg disse uttrykke hva vi fikk utrettet i går..













I dag blir det kanalseiling! Mannskapsbytte blir det også; Magnus drar hjem for å forberedevikingraid langs de tyske landeveier, mens styrmann Maja mønstrer på og blir med på den avsluttende etappen langs kanalen og inn i Middelhavet.

Bored in Bordeaux

Vi har ikke kommet oss videre, nei. Eller, vi har kommet inn til gjestehavna. Og det var ikke bare bare! Innløpet til gjestehavna (som forøvrig er en gammel ubåtbase) krysser nemlig byens trikkeskinner, noe som gjør at trikketrafikken må stoppes hver gang gjestehavna åpnes. Noe som derfor skjer bare en gang i døgnet, med den konsekvens at vi ikke bare måtte stå opp klokka 7 i natt for å komme oss inn, vi må også opp like tidlig imorgen for å komme oss ut. For så å vente til klokka 6 på at strømmen skal begynne å gå oppover elva igjen, før vi kan move on.

Men alt er ikke bare bad news! Fyren som hjalp oss i går viser seg å være en skikkelig jovial kjernekar som attpåtil kjenner folka i havna her. Uten at vi forstår så mye - disse franskmennene snakker jo knapt norsk! - ser det ut til at Robert, som er en annen jovial, bebartet franskmann skal komme og hjelpe oss i 2tida. Han har visst både verktøy og kunnskap til å hjelpe oss seilere i havsnød, og det virker som vi kanskje tilogmed slipper unna regninga.

Så hva gjør vi i dag? Vel, da vi googlet "what to do in Bordeaux" fikk vi et vell av tips. Som stort sett handlet om arkitektur, mat og vin. Så vi tar turen til St. Emillion, en liten landsby ca 30 km utafor B-town. Denne byen har det som må være en av landets særeste historier: Skatteministeren i området var en gang på 700tallet en litt for gavmild person som fikk sparken da det kom fram at han hadde gitt bort alle pengene i statskassa. Blakk og arbeidsløs gikk han inn i en klostertilværelse, men det ble snart tklart at han ikke var videre egnet til denne tilværelsen og ble kastet ut på generelt grunnlag. Nå ga han opp, og startet et liv som ermitt i en steinhule. Det gikk dog ikke som han hadde planlagt; det begynte å samle seg en skare disipler som etterhvert, og antakeligvis på en påfallende lik måte som et visst tettsted mellom Seljestad og Låtefoss, dannet en liten landsby der ute i villmarka. De fleste husene er den dag i dag hugget rett ut av fjellet, og et nettvk av katakomber strekker seg ut under byen. Spennende!



Trikkebrua åpner seg




Liten tue kan velte stort lass.. Det er skrua i midten som sitter fast.




Gamle ubåthangarer

Bordeaux pt. 1

I går var den franske nasjonaldagen, uten at vi merket stort til det. Vi tasset litt rundt i byen og kikket, fant en internettkebabsjappe og tilbrakte litt tid der før vi igjen bega oss ut i gatene. Her var det overraskende lite livlig, bortsett fra en fyr som skled med sykkelen og ramlet så lang han var utover brosteinene.

Da vi kom tilbake til båten hadde det kommet flere til ventebrygga, og vi hadde blitt flyttet så vi lå utenpå en annen båt. Greit nok der og da, men da morgenen kom og vi fant cockpiten full av sølevann var vi ikke like fornøyde.. Så med den sedvanlige dose ungdommelig overmot ga vi oss i kast med å flytte båten opp mot strømmen. Hvor vanskelig kan det være, liksom?

Vel, as it turns out, ganske.
Vi måtte nemlig snu. Båten for å få baugen opp mot strømmen, for så å hale den opp til en ledig plass. Problemet var at strømmen dro båten bakover, og inn i vaierne som omga baugspydet til skuta bak oss. Oops. Etter mye om og men, sverting og banning klarte vi omsider å dra båten klar av skuta, og hakket lenger fram. Her lå det imidlertidig en lekter som også måtte forseres, og strømmen dro oss inn og sugde oss fast til lekteren.. Vi innså etterhvert at det var håpløst å dra, og paddet skarpe hjørner som best det lot seg gjøre og ventet på at strømmen skulle gi seg.

Etter noen timers venting og påfyll av energi i form av baguetter fikk vi dratt oss over til den ledige plassen, og jobben med å ta ned masta kunne begynne. Kanalen har nemlig en del bruer hvor selv vår heller minimalistiske mast er for høy. Dette skulle være greit nok, masta har vært nede før, den. Forskjellen var at vi tidligere har hatt minst ett par til med hender til å hjelpe.. Og, selvfølgelig, at bolten som holder masta på plass aldri har sittet fast før. Noe vi selvfølgelig ikke fant ut før undertegnede sto med masta trygt lent på skuldrene og holdt fast for mitt bare liv. " sacre bleau!" uttalte en franskmann og løp til for å hjelpe, og med hans hjelp fikk vi masten opp igjen og dagen var reddet. Situasjonen ihvertfall. Masta måtte jo fortsatt ned.

Vi prøvde alt av løsninger, ninjatriks og ideer, men ingenting hjalp. Bolten satt dønn fasst, og det gjør den ennå. Så nå sitter vi på mækkern like ved brygga og snylter wi-fi mens vi venter på at gjestehavna skal åpne i morgen tidlig. Forhåpentligvis kan vi få hjelp der, og hvis vi har skikkelig flaks kommer vi oss oppover kanalen i morgen. Grunnet tidevann åpner nemlig bare innseilinga til gjestehavna en gang om dagen, så vi er avhengig av å komme oss inn, få av masta og komme oss avgårde før de stenger igjen. Etter det må vi vente til det blir lavvann - da renner nemlig elva oppover - og så kan vi endelig begynne på kanalen. Worst case får vi en dag til i Boraux, men nå begynner vi begge å se fram til de franske småbyer gitt.

Garonne

Nå kommer det oppdateringer på løpende bånd her! Etter noen dager med wi-fi-tørke og mye seiling trenger bloggen sårt en oppdating. Så. Nå er vi i innlandet! Etter en treg start på dagen - i natt var tredje gang på turen at jeg har sovet en full natt uten avbrudd så vi tillot oss å sove til klokka 11- la vi ut på dagens etappe opp elven Garonne og inn mot Bordeaux. Etter så mye fjas med tidevann i det siste var vi heller skeptiske til det å seile opp en elv, men etter å ha logget rundt 10 knop hele veien til Bordeaux må vi jo kunne si oss fornøyde.. Så fort er det ikke mange som har seilt opp en elv!

Her går masta ned før vi begir oss innover Canal Midi, men først står god gammeldags sightseeing på menyen. Som vil si at vi i skrivende stund sitter på en kebabsjappe med gratis wi-fi og surfer..

Vi føler oss begge ganske Norsk Norskesen her; blonde, bleke og slått ut med en gang sola begynner å skinne. Forhåpentligvis bedrer det seg etterhvert som vi blir mer vant til varmen..

Og vi har funnet et navn til båten! De som har fulgt med i seiler- og lokalpressen har kanskje fått med seg båtens kallenavn, men den har aldri hatt et offisielt et. So. Hantha! Dette er et gammelt peruviansk indianerstamme*-ord på en potet som er "distinctly on the old side, but still has edible flesh" (Bryson, B 2010). Vi synes ihvertfall det passer, og har allerede funnet en 4-5 dobbeltbetydninger. Hva tycks?






En av stakene som markerer leia. Her går strømmen unna!






Magtrosen manøvrerer skuta oppover elva. Her begynner det å bli trangt, spesielt etter å stort sett kun ha seilt på åpent hav de siste ukene.



*Quechuastammen hadde visstnok over tusen ord for å beskrive poteter og deres tilstand..

Konstante kalddusjer - Biscaya

Biscaya skulle være et av turens høydepunkt. 400 mil, ca 4 døgn, over åpent hav med både delfiner og hval under overflaten. Dessuten mønstret Nora på i Guernsey, og hun og Silje skulle være med på overfarten før de fløy tilbake til Norge fra Bordeaux. Skuffelsen var derfor til å ta og føle på da det oppsto en misforståelse som gjorde at Silje måtte forlate oss en dag tidligere enn planlagt, noe som gjorde at vi i stedet for å krysse tvers over måtte holde oss nærme land hele veien.

Ja ja. Sånn kan det gå noen ganger, det var ingens feil og ingenting vi kunne gjøre noe med. Så da vi forlot Guernsey sent på kvelden og elegant unngikk å bli spurt om vi hadde betalt havneleie gledet vi oss over igjen å være på farten. Vår nye matros lider heldigvis ikke av sjøsyke; tross lite båterfaring har hun gjennom mange års aktiv ridning blitt vant til sære 3-d bevegelser, og har dessuten aldri blitt dårlig verken på Kiel-ferga eller når vi har seilt i Oslofjorden. Som en høflig gest viste hun oss dog hvordan det kunne gått, hadde hun ikke vært fullt så sjøsterk..
Krabbene må ha frydet seg. Jeg kan ikke se for meg at marinerte spare ribs er en gjenganger i menyen der nede.

Denne gangen førte strømmen oss bakover bare to ganger, noe som må kunne sees som en forbedring fra våre tidligere møter med disse uhumskhetene. Vindstille tvang oss til å kjøre motor stort sett hele den påfølgende dagen, og da vi prøvde å fylle bensin ble det snart klart at det å finne søndagsåpne butikker i de rurale deler av Frankrike var heller fånyttes og prosjektet ble fort oppgitt.

Silje ble sluppet av i byen Konkernå, hvor vi for å slippe unna avgiften på svimlende €20 bestakk havnevakta med fenalår og det at vi er blakke nordmenn.. Det medførte dog at vi etter å ha spist en bedre middag (Kapteinen fikk endelig stilt sin evigvarige craving for blåskjell) ikke fikk tilgang på varmtvann i dusjen og måtte tåle norsk fjellvann-temperatur. Brr..

Med et mannskap på tre, som for å være helt ærlig passer denne båten bedre enn fire, la vi igjen ut på nattseilas. Etter halvannet døgn fortøyde vi i La Rochelle, hvor Nora tok toget til Bordeaux for å fly hjem. Her fikk de to gjenværende mannskapsmedlemmene også tid til å fråtse i sårt etterlengtede croissanter, en luksus det vil bli mer enn nok av i de kommende dagene men som så langt har glimret med sitt fravær, før de igjen kastet loss og satte kursen sørover mot den forgjettede byen Bordeaux.

Og nå viste endelig Biscaya seg fra sin beste side! Etter en strevsom kryssing ut fra kai fikk vi etterhvert vind og bølger i ryggen, og surfet avgårde i 6-8 knop for kun fokka. Kanskje ikke dramatisk for større båter, men ganske så kult i et badekar som dette.. Da vinden roet seg litt gikk også storseilet opp, og surfer på 9-10 knop var ikke uvanlige. 11,7 var topphastigheten på gps'en..

Tross denne farten var klokka over midnatt da de brave reisende igjen var i havn, i kjent stil med Karpe Diem på anlegget og glowsticks hengende i masta. (vi hadde kanskje ikke ladet batteriet på en stund, og gikk på en måte tom for strøm under innseilinga..) Dette var det siste stykket med åpent hav på en stund, herfra går turen på elver og kanaler før vi igjen er ute i Middelhavet!


For å kompansere for bildetørken i det siste, her er en aldri så liten flom..






De franske tollmyndighetene sjekker visst ikke alle båter de ser, men syntes vår var "interesting".. Allerede her begynte båten å lukte råttent igjen, og de virket ikke veldig imponerte over interiøret






Tydelig at vi er på vei mot sør; sola skinner stadig oftere








Magtrosen setter spinnaker etter ny og spennende oppskrift vi fant i, øh. En lærebok om seiling. Ikke det at vi ikke allerede kunne sette spinnakeren, vi har bare pleid å gjøre det på en mye kulere måte..







Strøm! Like etter dette bildet ble tatt åpnet det seg opp en malstrøm her. Lover!







Silje forlater ekspedisjonen.. Den glade matros og skipskokk vil bli dypt savnet!





















En liten Nora-kolleksjon.. Hun var med oss over Biscaya, men måtte etterhvert hjem til hest og sommerjobb.






Vinden bygde seg opp natta viseilte inn til la Rochelle, og den brave Kaptein måtte opp på fordekket for å skifte seil






Silje! VI SAVNER DEG!!!







Vi fant en melkekartong som hadde ligget varmt siden Guernsey. Ost, anyone?







Det blåser opp igjen, med med flere surfer over 10tallet. Siste dagen med seiling i Biscaya