Den observante leser har kanskje fått med seg at vi til ekspedisjonen fikk sponset tøy av Stormberg (nei, det har du ikke sagt noe om, Espen, fortell mer!). Til gjengjeld ville de ha tilbakemeldinger på klærne, noe som kan leses under eller på hjemmesidene deres, samt et gjesteblogginnlegg hvor jeg sto fritt til å fortelle om hvor kule vi er. Følgende innlegg er å finne på bloggen deres, nærmere bestemt her. For de som måtte synes dette involverer for mange tastetrykk kan jeg med glede gjengi innlegget i all sin prakt;


Exspaindition - sommerens store eventyr

Seile Norge-Spania. Det er langt, det. Og selv på sommerstid er en del av farvannene berømte, for ikke å si beryktede, for dårlig vær. Nordsjøen. Biscaya..

Så det å ta denne turen, 2000 nautiske mil, i en båt så liten at dens søstre sjelden kommer ut av Oslofjorden kan jo virke som en heller tåpelig idé. Og jeg skal ikke nekte for at det kanskje var et ambisiøst prosjekt, men så har også tilsvarende båter krysset Atlanteren, så helt galskap var det jo ikke. Dessuten må det da være bedre med en båt i Spania enn i indre Oslofjord


Så med en gang jeg fikk sommerferie fra studiene bar det hjem for å pusse båt. Bare sånn for å komplisere tingene ytterligere ligger universitetet mitt i England, så vi endte opp med å bare ha ei drøy uke på å gjøre båten klar til avreise, pakke og ikke minst forberede oss selv. Matros Silje var førstereisgutt med omtrent null tidligere seilererfaring, men viste seg fort å ha mer enn nok bein i nesa til å kompansere for den prekære mangelen på sjøbein.

Etterhvert som turen skred frem og vi gradvis vente oss til den heller trange tilværelsen i en 23fots båt med verken ståhøyde eller do var vi alle skjønt enige om at vi så absolutt ikke kunne klage. De fleste strekkene var på 2-3 døgns kontinuerlig seiling hvor vi gikk nattevakter og aldri fikk sove mer enn en 4-5 timer i strekk, gjerne med vind, regn og sjøsprøyt for å gjøre opplevelsen enda litt mer interressant. Regnet ble vi ikke kvitt før etter at vi entret Middelhavet,men etterhvert som vi kom lenger sør merket vi ihvertfall en viss temperaturøkning. Like før den Engelske kanal dukket det tilogmed opp en delfin eller to, og disse krabatene så vi i en periode nærmest daglig.

I Bordeaux tok vi ned masta; her fikk vi en pause fra havseilingen og turen gikk i kanal gjennom Frankrike til vi møtte Middelhavet ikke så langt unna Montpellier. Det var en merkelig følelse. Hittil på turen hadde vi ofte seilt et døgn eller to uten å se land, mens vi i kanalen kjørte for motor hele dagen, ofte i naturskjønne omgivelser men nesten like ofte gjennom både små og store byer eller med motorveitrafikk dundrende avsted like ved siden av kanalen. En utrolig spesiell opplevelse var da kanalen gikk i bru over ei elv!


Det er jo ikke bare enkelt å finne folk som kan avse halvannen måned til å dra på tur, så i kanalen ble det også mannskapsbytte. Tidligere på turen hadde vi vært 3-4 pers ombord og kunne ha et relativt behagelig vaktmønster, mens vi i middelhavet bare var to pers og derfor kun hadde 3 timer av mellom vaktene.. Spesielt turens siste natt, da det blåste så mye at GPS'en på et tidspunkt viste 14,5 knop, var tung. Ikke bare lett å sove når båten blir kastet rundt av bølgene som en annen sprettball. Men det var uansett en vemodig følelse å legge til i gjestehavna i Los Alcazares, vel vitende om at dette var siste stopp på en utrolig flott reise. Her forlot vi båten for denne gang, men jeg ser allerede frem til å dra tilbake så snart jeg har mulighet. Tanken er å ha båten liggende i Middelhavet en stund, kanskje seile videre til Italia, kanskje tilogmed Hellas? Har også en drøm om å seile nordover, langs England, kanskje helt til Island og Grønland, men det spørs om det blir med samme båt..

Man skulle nesten tro at det å seile til Middelhavet var mer en øvelse i å ta på solkrem og å drikke nok vann enn noe annet. Og jeg må vel ærlig innrømme at det ikke bare var fælt, spesielt da vi lå midt utpå Middelhavet og duppet i vindstilla, mens sola skinte og delfinene lekte rundt båten. Men vi hadde også mer enn vår fair share med regn og barske forhold. Og det er da, når det står på som verst, at man må vite at man kan stole på utstyret. Det å sole seg på dekk kan man gjøre i (eller uten, om man skulle så ønske) badeshorts, mens ei hel natt med pøsende regn stiller ganske andre krav til folk og utstyr. De fine folka hos Stormberg så oss utrolig nok som troverdige og seriøse nok til å ville utstyre oss med full seilerbekledning fra innerst til ytterst, fra topp til tå, og det var det flere enn meg som var takknemlige for de gangene det røynet på.. Uansett hvor mye sjøsprøyt, regn og kulde vi opplevde holdt vi oss hele veien tørre og varme, og kunne nyte opplevelsen i stedet for å bruke energi på å være miserable.

Så til Stormberg; Takk for hjelpen, takk for støtten, kort og godt tusen tusen takk for turen!

Flere tilbakemeldinger

Nora og Maja har fått rotet seg til å kommentere på klærne sine, ta en titt;

Oksøy bukse
Pram jakke
Bysse microfleece (flere enn meg som likte denne..)
Istind superundertøy

Resten kommer snart, jeg lover!

Tilbakemeldinger til Stormberg

En del av avtalen med Stormberg var at vi skulle gi tilbakemelding på klærne deres. Disse blir publisert på hjemmesiden deres, og jeg tenkte å gjengi dem her etterhvert som de kommer opp. Undertegnede fikk Oksøy jakke og bukse, Bysse microfleece genser og Istind superundertøy til testing. Her er mine tanker etter å ha brukt dette oppsettet nærmest daglig i halvannen måned, håper det kan være til nytte for folk som trenger nytt seiltøy:

Oksøy jakke

Jakka holdt tett hele veien, selv i sjøsprøyt over Nordsjøen og pøsregn gjennom hele Frankrike. Passformen er det ingenting å si på, jeg er 1.83 og 70 kg og en medium hadde plenty med plass uten å bli posete. Til koseseiling i en skyfri indre Oslofjord er den kanskje vel heavy, men som en solid jakke man kan stole på har den min klareste anbefaling :)

Fjellkast 6/6

Oksøy bukse

Vanntett og pustende nok til bruk i åpen båt under særs varierende forhold, og generelt god passform. Dobbel glidelås har vært nevnt, samme med bedre stramming rundt bena. Undertegnede skulle helst sett en gummimansjett for å få det helt tett rundt støvlene, men jeg ser at dette kan være en utfordring når buksa skal passe til flere aktiviteter. Kanskje en idè med to versjoner?
Fjellkast 5/6

Bysse microfleecejakke

Passform og soliditet har jeg bare lovord om, så da sier vi heller litt om bruksområde. Den er perfekt til mellomvær; brukte den masse når det var kjølig uten å være iskaldt, om nettene i Middelhavet og da det yret mens vi kjørte i kanal gjennom Frankrike. Når kulda satte inn under nattevakt over Nordsjøen kom ullgenseren fram, men som allroundplagg har Bysse min varmeste anbefaling. Tørker utrolig fort, og føltes aldri klam og kjip. Som det kanskje skinner gjennom fikk jeg etterhvert et nært forhold til denne genseren.. Designet er i tillegg råstilig i sin minimalisme, elsker både flagget og koordinatreferansen!
Fjellkast 6/6 (Skulle helst vært 7/6, denne likte jeg virkelig!)

Istind genser

Jeg skulle så gjerne hatt noe konstruktivt å komme med, men så bra som disse har fungert er det ikke stort å forandre på.. Passformen sitter som et skudd på min heller slanke ramme, 1.83 og 70 kg og en medium satt helt perfekt. Tørketiden er tilnærmet null, både når vi ble overfalt av uventet regnvær og når klærne en sjelden gang fikk en sårt tiltrengt vask. Svette, som det fort blir nok av når man seiler aktivt, fikk aldri anledning til å bygge seg opp. Et gjennomført knallbra produkt, som definitivt blir med på neste tur :)

Fjellkast 6/6

Istind longs
Ikke stort å si her.. testet denne buksa med tilhørende genser under en laang seiltur fra Oslo til Middelhavet, og har bare lovord å komme med. Passformen er bra, pusteegenskapene suverene. Man lukter som kjent ikke vafler etter noen uker på tur, men når klærne er tørre omtrent før de kommer ut av vasken er det vanskelig å klage. Anbefales på det varmeste!

Fjellkast 6/6

Alt i alt er jeg kjempefornøyd! Når jeg leser gjennom vurderingene ser det virkelig ut som at jeg er kjøpt og betalt, men jeg kan bare forsikre om at vi ikke fikk noen som helst føringer om hva vi skulle si eller hvordan. Stormberg ville ha vår ærlige mening så de kunne forbedre produktene sine, og jeg føler nesten at vi har feilet litt.. De har rett og slett gjort en kjempejobb med disse klærne, jeg er superfornøyd!

Hjemme igjen

Båten er fortøyd, ekspedisjonen er over og jeg sitter atter i kalde Oslo og lurer på hva jeg skal gjøre nå. Båten blir nok liggende i Middelhavet en stund, men i bakhodet ulmer drømmer om nye mål. Neste lange reise blir kanskje østover, mot Hellas hvor jeg har det som på fagsproget kalles "kontakter" etter studietida i Southampton. Kanskje Afrikakysten, hvis de politiske forholdene tillater. Kanskje tilogmed slå på stortromma og dra nordover, mot England, øyene og kanskje tilslutt Grønland.. Grandiose planer, men det må da være lov å drømme.

Alle disse tankene ligger jo uansett langt fram i tid, nå begynner jobbsøkeprosessen både i Norge og England. Langtur sånn rett etter studieslutt er kanskje ikke den beste måten å komme seg inn i arbeidsmarkedet, men det var verdt det. Hele turen har vært så perfekt den kan få blitt, selv med de justeringer vi måtte gjøre underveis. Nordsjøen, den Engelske Kanal, Biscaya. Canal Midi, Middelhavet. Siste innspurten til mar Menor hvor GPS'en et øyeblikk viste 14,5 knop. Alt har vært så utrolig bra!

Nå blir jeg veldig romantisk her, så det er bare å slutte å lese når det blir for mye. Takk til Silje, som dessverre fikk en kortere tur enn planlagt men som var helt fantastisk å ha med. Uerfaren, men tok nattevakter på strak arm og ytret mer enn en gang at "under forhold som dette kan vi jo lage skikkelig mat!" mens resten av mannskapet hadde nok med å holde seg fast.
Magnus har vært med før, men kommer neppe noensinne til å komme over sjøsyken. Ikke verst å alltid komme tilbake, alltid ville være med på neste tur, og aldri klage selv mens det røyner på og dagsformen ikke akkurat er på topp..
Min bedre halvdel Nora, som i løpet av sitt korte opphold ombord både fikk se delfiner og oppleve hvor mye en liten båt faktisk blir kastet rundt i bølgene, har etter at hun mønstret av pratet ustanselig om å ta seilkurs, og at vi må komme oss ned på ny tur asap. Ikke verst for en akterutseilt landkrabbe!
Om Maja har jeg egentlig ikke så mye positivt å si. Ødelegger mitt macho image ved å nekte meg å stå til rors når vi skal gjennom sluser, nekter meg å spise smult fordi det visstnok ikke er bra for meg (har du noensinne sett en kalori, kanskje?) og holder meg våken ved å synge seg gjennom nattevaktene sine. Kanskje det ikke er så verst å være hjemme allikevel..
Også meg, da. Jeg er litt stolt selv også, og ikke bare på grunn av mitt vakre ytre og vinnende personlighet.. Det at alle overlevde turen er jo en prestasjon i seg selv!

Og til slutt, takk for de som hjalp oss! Uten klærne fra Stormberg hadde vi hatt en del våte og kalde dager, uten motoren fra HK Motorservice hadde vi neppe klart oss gjennom den franske kanalen, og vi hadde slitt stort de dagene vi hadde vindstille og måtte kjøre lange strekk for motor. Må nesten linke til denne, som viser at sponsing kan gi positive ringvirkninger utover en logo på en halvseriøs blogg.. Også våre økonomiske sponsorer OKI og Empire State of Mind, samt alt av foreldre og venner som har støttet og trodd på prosjektet. Takk for turen!

We've found a new place to dwell - siste dag av ekspedisjonen

Siste dag av reisen, og nå har ting begynt å flaske seg. I går møtte vi Javier, som viste oss how the Spanish roll når det gjelder båtplass. Nor,aøt legger man jo båten i en marina over vinteren, men det koster som kjent en del penger. Så her i området har det vokst fram en trend hvor folk rettog slett fortøyer båtene sine til betongblokker de dumper på havet. Sketsji? Joda, kanskje litt, men jeg velger å ta sjansen og la båten ligge på en slik over vinteren.

Så i går haddde vi en treg start på dagen, som nevnt var både Maja og jeg slitne etter overfarten fra Tyskland. Etter en frokost som en gjeng irer mente kunne mette minst 6 pers møtte vi Javier som viste oss hvor vi skulle lete etter forlatte betongklumper. En times resultatløs dykking senere sto en hoderistende Javier på brygga og lurte på hvorfor i alle dager vi hadde vært på feil sted..

Så vår spanske guide ble med oss til stedet han hadde snakket om, og tror du ikke at det på to meters dyp dukket opp en perfekt kloss, kjetting og det hele, ensom og forlatt av sin tidligere eier. Funnet ble behørig feiret med tapas på et ikketuristete sted vår spanske vert kjente til, før vi igjen kollapset i soveposene. I dag blir vi å tømme og flytte båten før vi flyr til Gardermoen i kveld.
Ekspedisjonen er ferdig, men ikke fortvil; jeg kommer til å fortsette å oppdatere bloggen for å holde alle dere lesere (stort sett mamma og pappa..) oppdatert på etterarbeidet med tanke på skriving osv. Peace out for now!



Frokost for 6?



Morgenbad!



Kapteinen trosser hordene med blodtørstige maneter i sin søken etter betongklumper. På feil sted.

Sjarmøretappen; Mallorca-Mar Menor

Det føles litt rart, men nå som jeg skriver dette har vi ca 10 mil igjen til vi når Mar Menor, som er reisens endelige mål. Hvilket vil si at vi når dette postes og leses er i land, og turen er ferdig. Nå må båten tømmes for alt av verdisaker og ankres trygt opp, før vi flyr hjem den 4. Deretter blir det skriving for blant annet Stormberg og Seilas og en sak jeg skal gjøre for vår økonomiske sponsor OKI, samt jobbsøking. Noen lesere som kunne tenke seg å ansette en kjekk ung kar som kan skilte med en rykende fersk bachelor i shipping?

I den tyske byen PuertoPedro kom vi oss på nett og fikk sjekket værmeldingen, før vi bega oss ut til steinbuen Es Pontas. Dette besøket har StyrMaja beskrevet i sitt innlegg, så jeg vil heller konsentrere meg om reisen herfra til der vi nå sitter og dupper med spinnakeren oppe og sola i ansiktet.
Turen startet ikke så ulikt dette, faktisk. Bra vind gjorde at vi cruiset avgårde med god fart mot bestemmelsesstedet. Det økte bra på utover natta, og i etterhvert vant mønster ble seilarealet kontinuerlig nedjustert til kun fokka, som er det minste seilet vi har nest etter - ironisk nok - storseilet, prydet masten. Sjøsprøyt og vind gjorde at vi for første gang på noen dager måtte ut med Stormbergklærne for å holde oss sånn nogenlunde tørre. Men sånn som det sto på i natt handler det mer om at klærne tørker fort og funker i våt tilstand - her ville man blitt våt gjennom en presenning! Det å sove var utfordring nok i seg selv, noe som også gjorde det å holde seg våken på vakt utfordrende nok. Da sola sto opp igjen var det en heller sleten Kaptein som sto vakt og prøvde å holde seg våken ved å synge mens en tilsvarende ødelagt StyrMaja lå under dekk og prøvde å få blund på øynene etter å ha gått 3 timer på, 3 timer av gjennom natta.

Og så la vinden seg. Akkurat i det vi begynte å våkne opp fra en heller komatøs tilstand roet det seg ned, og nå cruiser vi som sagt inn mot fastland i en lett bris som dytter oss pretty much rett inn der vi vil. Nå er det bare å håpe at vi kan få tak i min venn Javier som bor i området, som har sagt seg villig til å holde et øye med båten her nede..

StyrMajas gjesteblogg: Es Pontas

For fire netter siden heiste vi seilene i Port La Nouvelle og satte kursen mot Mallorca. Årsak: Kapteinen hadde hørt et gammelt rykte om en helt fantastisk stein. Å oppsøke denne steinen ville kreve tre netter til sjøs med steikende sol og endeløse horisonter, og aldri mer enn tre timer søvn i ett strekk. Dette syntes jeg hørtes herlig ut, så da var målet om å se en stein god nok grunn. I tillegg til dette må jeg takke to middelaldrende franskmenn for å ha bidratt til å styrke min iver etter å dra rett til sjøs - de syntes nemlig det virket som en særs dårlig ide. De samme franskmennene hadde tidligere nektet meg å fortøye båten da de syntes at slikt mannfolkarbeid burde forbeholdes folk med mer hårete brystkasse enn jeg [og Kapteinen, men det så de ikke ut til å bry seg med - Kapt. Anm.] kan skilte med. Dermed virket det helt fornuftig å legge opp ruta på en måte de mente virket uforsvarlig, som min egen personlige hevn.

Så, tilbake til denne steinen. I formiddag kom vi fram til målet, og jeg skal inrømme at jeg undervurderte min sans for estetisk geologi. Steinen, Es Pontas, er godt kjent i klatrekretser fordi bare en mann, Chris Sharma (som kapteinen har et dårlig skjult krøsj på) har klart å klatre den. Dette fordi den har et endeløst overheng som for mitt utrente klatreøye ser temmelig glatt ut. Den er likevel også godt kjent for å være skikkelig, skikkelig fin, og det kan selv jeg se. Og da det å feriere handler om å gjøre det man vil har vi satt av en hel dag til å leke, klatre og bade her. Jeg tror vanskelig dere kan forstå hvor misunnelige dere burde være på oss nå.



Ganske fornøyd!






Hvor er kapteinen?






Vi klatrer på Es Pontas! Og hvis noen påstår at jeg trengte hjelp fra kapteinen til å i det hele tatt komme meg opp av vannet vil jeg hevde at det er ondsinnede rykter fra krefter som vil sverte mitt macho-image.





Det hang en huske i steinen som man kunne slenge seg etter. Moro!

En så ivrig klatrer som kapteinen er har selvsagt også plukket opp et tips [eller to] om effektiv trening. Det viktigste her er at man må spise riktig, og et bra måltid etter trening er visstnok pannekaker. Som de kostholdsfrikene vi er måtte vi ta dette inn over oss, så vi har nettopp spist et realt pannekakemåltid i ca 30. grader. A crew's gotta do what a crew's gotta do.

Tyskland

Dette er litt skummelt. Byen er mer tysk enn spansk, vi mistenker egentlig litt at den er mer tysk enn Tyskland.. Let's get out of here!






Ooh, ja. Jeg glemte I forrige innlegg å nevne at vi også så en skilpadde, woop! Pluss en hval. Jeg tror ihvertfall at det var en hval, selv om det strengt talt kun var Maja, som ikke tror det var en hval men heller en stor fisk, som så den. Eller en hai?

Reisen til Mallorca

Når dette skrives sitter jeg til rors og kjører det siste stykket inn til Mallorca og Cabo de Pera! Skulle gjerne dratt lenger før vi stoppet (og når vi først gjorde så, stoppet et sted vi faktisl har hørt om) men de Middelhavske vinder har vært lunefulle og slukt det lille vi hadde av bensin.

Da vi satt på forrige gjestehavn og forberedte reisen var værmeldingen strålende; vind i ryggen ikke bare til Mallorca men også derfra og til Mar Menor som er reisens endelige mål. Dette kom av et høytrykk over de Baleriske øyer, noe som såfremt jeg husker det lille universitetet lærte oss av meterologi rett skulle tilsi strålende sol hele veien.

På en måte stemte det jo ganske så godt. Vi har da hatt både strålende sol og medvind på turen. Det Passageweather glemte å nevne var regnbygene og de 15 timene med vindstille vi har hatt hver dag..

Det kunne dog vært verre. For regnet kom stort sett om natta, samtidig som vinden blåste opp. Og hva gjør man vel på en dag midt på Middlhavet, hvor Sola føler den må kompansere for sin venn Vindens fravær ved å skinne dobbelt så kraftig og gi oss 30 varmegrader? Og hvor delfinene leker seg rundt båten for å bekrefte for oss at jada, noen ganger er det faktisk all right? Vel, jeg skal la bildene tale for seg, for nå er vi i land og må finne bensin. Også er det alltids en overhengende fare for at Kaptein Kringle og Styrmann Smult må innom et bakeri for å gjøre opp for flere dagers avholdenhet..

Harang om daman og karan i kanalan (Fortsatt i Frankrike)

Dette ble skrevet mens vi jobbet oss gjennom kanalen, men er ikke previously published grunnet mangel på nett. Så her kan dere nyte, endelig, beretningen fra Canal Midi!

Ferden gjennom de franske kanaler har begynt å bli en skikkelig nedtur. Vi har nemlig passert høyeste punkt og begynt nedstigningen mot Middelhavet!

Regnet som vi trodde vi var forbi har begynt å komme tilbake; klesvasken vi hang ut i går kveld er fortsatt heller fuktig og vi gjemmer oss i båten for å unngå regnet. Slusene stenger nemlig mellom 12.30 og 13.30, da skal slusevaktene ha lunsjpause og vi må pent innstille oss på å vente. Så i skrivende stund har vi Kent på spilleren og regnet trommende på taket mens vi fordriver ventetiden med å blogge og å spise oss fete på smult.

Fikk ikke sendt ok-melding i går kveld da Spotbert gikk tom for strøm og litiumbatterier har vist seg å være vanskelig å få tak i. Fått fikset det nå, og MaskinMaja sendte visst en nå nettopp i et forsøk på å skru på trackingen. Oops.

Nå som vi er i Canal Midi begynner det at det er høysesong å bli tydeligere. Vi er til stadighet en 3-4 båter i slusene, i motsetning til Garonne hvor vi som oftest var alene. Og det er helt utrolig hvor mange av dem som ikke har peil!* Nå er det riktignok lettere å styre seilbåt i sakte fart, men en skulle jo tro at folk hadd tålig god kontroll på ting som å legge til før de bega seg ut i slusene.. Det er ikke sjelden at folk smeller sine altfor store (leie)båter inn i både slusevegger og andre båter - i går opplevde vi å bli presset opp i et hjørne og få masta skrapt inn i sluseveggen av en heller ufordragelig brite som på død og liv skulle først ut av slusa. Hvor vanskelig kan det egentlig være?
Når vi først er inne på andres feil og mangler (vi har selvfølgelig ingen), hvorfor er det alltid mennene som kjører båt? Empirisk data innsamlet i denne båten tilsier at jentene har minst like god kontroll i slusene, men det vekker stadig oppsikt når StyrMaja står til rors mens Kapteinen står i baugen og fortøyer båten. Alle andre båter vi har sett har en mann til rors, mens damen(e) blir henstilt til desperat taukasting mens mannen køler og knoter, kræsjer og knuser båtene sine**. Kanskje noen som burde jekke ned egoet sitt ein bisschien?



Det ser dramatisk ut når slusene fylles.. Nå som vi er på vei nedover er det mye mer behagelig, slusene bare tømmes mens vi står og synger.



Toppen er nådd!



Middag.. Kanskje feil måte å gi inntrykk av at vi er barskinger på hard langtur?


Fint, da! Utrolig nok stammer dette fra eget kamera og ikke fra en turistbrosjyre..


*Det kreves nemlig ingen form for kompetansebevis for å kjøre båt i kanalen. Medmindre man bruker sin egen båt, da. Da kreves det nemlig både båtførerbevis og kanalskippersertifikat..

**I går møtte vi en engelskmann - forøvrig i samme følge som han som skrapte opp masta vår - som etter å ha fulgt den beskrevne prosedyre inn i ei sluse uttalte et ord som aldri har vært så malplassert: "Perfect."

Tomorrow is the sailing day

I dag ankom vi Middelhavet, og med hjelp fra en forbipasserende Securitasvakt gikk det som en drøm å få masta opp så vi igjen er seileklare. Nå som solen går ned våknet fanskaren vår, så nå heiser vi seilene og setter kursen mot Mallorca før vi blir helt spist opp.

Oslo

Etter noen dager uten nett ble vi i går møtt av nyheten om bombing og skyting der hjemme. Tankene går til de pårørende, i dag flagger vi på halv stang.

Too pro Tolouse

Det har ikke akkurat vært flust med internettcafeer langs kanalen, så nå kom oppdateringene litt på løpende bånd.. Vi har ihvertfall kommet oss gjennom Tolouse! Håpet var å komme oss på nett mens vi var i byen, men leting etter internettkafé ble fort oppgitt til fordel for smoothies og croissanter. Vi planla egentlig en smultfri dag, men da vi innså at kanaler tross alt i seilerkretser ville blitt omtalt som smult farvann skjønte vi at det å motstå ville være meningsløst..

Men det betyr også at vi har byttet kanal! Vi har nå kommet over i Canal Midi, som er eldre og visstnok "more interesting" enn Canal Lateral a la Garonne som vi har fulgt til nå.

Vi har blitt så råe på slusene nå at vi faktisk stoppet en i går; den ble så forvirret over tempoet at den rett og slett slo seg av. Også måtte det komme en fyr og hjelpe oss - hastverk er lastverk som de sier. Om ikke annet vil det gå saktere nå; slusene på den nye kanalen er lagt opp annerledes sånn at vi ikke kan være like effektive.




Det er ingen regler på hvor man kan fortøye, så lenge man ikke hindrer trafikken. I tillegg er det satt opp gratis brygger før og etter de aller fleste slusene, så man kan stort sett legge seg hvorenn man vil. Fra like utenfor Moissac


Alle slusene har nummer. Dette er nr. 1, siste av de ca 50 på Canal bladi bla Garonne


Høy sluse på vei inn til Tolouse



Og en betraktelig høyere en på vei ut av byen


Macho-Maja



Det er fint, da!

On the road Agen - ny dag i kanalen

Vår venn Chris hadde anbefalt oss en stopp i Agen, og når dagens etappe uansett endte like utenfor byen (slusene er bare åpne 9-19) var jo valget enkelt. Dessuten måtte vi smake litt Crepes..

Det mest bemerkelsesverdige med byen var ei kirke hvor arkitekten plutselig fikk for seg at de skulle bygge et digert gotisk tårn, dog uten å følge opp med å gjøre noe som helst annet gotisk. Creperiet var også stengt, eller, de hadde ihvertfall sluttet å servere crepes for dagen. Men ikke stengt. Er ikke det litt sært?

Normalt ville vi grått litt over dette, men med en durabel pannekakefrokost ispedd en 3-4 porsjoner med smult å tære på klarte vi oss helt greit og spiste pasta i stedet. Greit å spe på med litt ordentlig mat også sånn i ny og ne..



Oterbert. Eller ei gigantisk rotte?



Kanskje ikke verdens beste bilde, but still. Gotertårn!



Snylte wi-fi fra byens McDonalds. Egentlig bare en unnskyldning for å vise hvor artsy fotograf jeg er, sjekk fokusbruken!



Bru med kanal på toppen. Denne kjørte vi over på starten av dagen, og avsluttet dagen med en tilsvarende. Selv etter å ha gjort det noen ganger er disse like kule!



Asterix?



Og fanklubb, ikke minst!



Begynner å bli ruttis på sluser nå, flyr gjennom dem nesten uten å stoppe!



Franske versjonen av Kjuttaviga


For vi kan fly baba, fly baba, fly!

Sola skinner

Ihvertfall noen ganger.. Det sydfranske været har vært heller varierende; solskinn i det ene øyeblikket og pøsende regnvær det neste. Maja kom ombord i gårkveld, og vi cruiser nedover kanalen med flagget hevet høyt og bumper Karpe mp3. Ingen tvil om hvilket land vi er fra, nei!

Her på kanalen er det virkelig fredelig. Ganske så ruralt - da jeg i går spurte etter busser fikk jeg beskjed om at de i utgangspunktet ikke gikk, medmindre man ringte dagen i forveien og reserverte. Dessuten hadde jo allerede bussen gått den dagen! Alle vi kjører forbi smiler og vinker, og i dag fikk vi frokost og te av en hyggelig fyr som bodde like ved brygga vi la til. Han syntes det var kjempekult at vi var norske, en vinter for mange år siden hadde det kommet en nordmann i kajakk forbi og endte med å bo der i et par uker!




Chris som han het ga oss frokost og reisetips



Og la igjen en hilsen mens vi var i butikken. Stilig type!



Vi gikk tom for bensin og ingen av landsbyene langs elva selger.. Så da ble det haiketur også! Kapteinen har haiket gjennom Frankrike et par ganger før, men for Majen* var det en ny opplevelse.



Det begynte selvfølgelig å regne, så vi utførte en taktisk retrett og spiste smult under tak til det sluttet.



Sluse!



Woop woop woopeti woop! hvor uendelig kult er det ikke å kjøre kanal i bru over ei elv!!



Velkledd! Og jeg som trodde vi nå var i Syden..

*Vestkantfrøken, vet De. A-endelser, nei fysj det holder vi oss da for gode til!