Den observante leser har kanskje fått med seg at vi til ekspedisjonen fikk sponset tøy av Stormberg (nei, det har du ikke sagt noe om, Espen, fortell mer!). Til gjengjeld ville de ha tilbakemeldinger på klærne, noe som kan leses under eller på hjemmesidene deres, samt et gjesteblogginnlegg hvor jeg sto fritt til å fortelle om hvor kule vi er. Følgende innlegg er å finne på bloggen deres, nærmere bestemt her. For de som måtte synes dette involverer for mange tastetrykk kan jeg med glede gjengi innlegget i all sin prakt;


Exspaindition - sommerens store eventyr

Seile Norge-Spania. Det er langt, det. Og selv på sommerstid er en del av farvannene berømte, for ikke å si beryktede, for dårlig vær. Nordsjøen. Biscaya..

Så det å ta denne turen, 2000 nautiske mil, i en båt så liten at dens søstre sjelden kommer ut av Oslofjorden kan jo virke som en heller tåpelig idé. Og jeg skal ikke nekte for at det kanskje var et ambisiøst prosjekt, men så har også tilsvarende båter krysset Atlanteren, så helt galskap var det jo ikke. Dessuten må det da være bedre med en båt i Spania enn i indre Oslofjord


Så med en gang jeg fikk sommerferie fra studiene bar det hjem for å pusse båt. Bare sånn for å komplisere tingene ytterligere ligger universitetet mitt i England, så vi endte opp med å bare ha ei drøy uke på å gjøre båten klar til avreise, pakke og ikke minst forberede oss selv. Matros Silje var førstereisgutt med omtrent null tidligere seilererfaring, men viste seg fort å ha mer enn nok bein i nesa til å kompansere for den prekære mangelen på sjøbein.

Etterhvert som turen skred frem og vi gradvis vente oss til den heller trange tilværelsen i en 23fots båt med verken ståhøyde eller do var vi alle skjønt enige om at vi så absolutt ikke kunne klage. De fleste strekkene var på 2-3 døgns kontinuerlig seiling hvor vi gikk nattevakter og aldri fikk sove mer enn en 4-5 timer i strekk, gjerne med vind, regn og sjøsprøyt for å gjøre opplevelsen enda litt mer interressant. Regnet ble vi ikke kvitt før etter at vi entret Middelhavet,men etterhvert som vi kom lenger sør merket vi ihvertfall en viss temperaturøkning. Like før den Engelske kanal dukket det tilogmed opp en delfin eller to, og disse krabatene så vi i en periode nærmest daglig.

I Bordeaux tok vi ned masta; her fikk vi en pause fra havseilingen og turen gikk i kanal gjennom Frankrike til vi møtte Middelhavet ikke så langt unna Montpellier. Det var en merkelig følelse. Hittil på turen hadde vi ofte seilt et døgn eller to uten å se land, mens vi i kanalen kjørte for motor hele dagen, ofte i naturskjønne omgivelser men nesten like ofte gjennom både små og store byer eller med motorveitrafikk dundrende avsted like ved siden av kanalen. En utrolig spesiell opplevelse var da kanalen gikk i bru over ei elv!


Det er jo ikke bare enkelt å finne folk som kan avse halvannen måned til å dra på tur, så i kanalen ble det også mannskapsbytte. Tidligere på turen hadde vi vært 3-4 pers ombord og kunne ha et relativt behagelig vaktmønster, mens vi i middelhavet bare var to pers og derfor kun hadde 3 timer av mellom vaktene.. Spesielt turens siste natt, da det blåste så mye at GPS'en på et tidspunkt viste 14,5 knop, var tung. Ikke bare lett å sove når båten blir kastet rundt av bølgene som en annen sprettball. Men det var uansett en vemodig følelse å legge til i gjestehavna i Los Alcazares, vel vitende om at dette var siste stopp på en utrolig flott reise. Her forlot vi båten for denne gang, men jeg ser allerede frem til å dra tilbake så snart jeg har mulighet. Tanken er å ha båten liggende i Middelhavet en stund, kanskje seile videre til Italia, kanskje tilogmed Hellas? Har også en drøm om å seile nordover, langs England, kanskje helt til Island og Grønland, men det spørs om det blir med samme båt..

Man skulle nesten tro at det å seile til Middelhavet var mer en øvelse i å ta på solkrem og å drikke nok vann enn noe annet. Og jeg må vel ærlig innrømme at det ikke bare var fælt, spesielt da vi lå midt utpå Middelhavet og duppet i vindstilla, mens sola skinte og delfinene lekte rundt båten. Men vi hadde også mer enn vår fair share med regn og barske forhold. Og det er da, når det står på som verst, at man må vite at man kan stole på utstyret. Det å sole seg på dekk kan man gjøre i (eller uten, om man skulle så ønske) badeshorts, mens ei hel natt med pøsende regn stiller ganske andre krav til folk og utstyr. De fine folka hos Stormberg så oss utrolig nok som troverdige og seriøse nok til å ville utstyre oss med full seilerbekledning fra innerst til ytterst, fra topp til tå, og det var det flere enn meg som var takknemlige for de gangene det røynet på.. Uansett hvor mye sjøsprøyt, regn og kulde vi opplevde holdt vi oss hele veien tørre og varme, og kunne nyte opplevelsen i stedet for å bruke energi på å være miserable.

Så til Stormberg; Takk for hjelpen, takk for støtten, kort og godt tusen tusen takk for turen!