Mens vi seilet mot Amsterdam begynte vi å diskutere hva vi skulle ta oss til når vi kom fram, og endte egentlig på den konklusjon at vi ikke hadde så mye der å gjøre.. Så kjipe er vi, liksom. Snakk om sunn norsk ungdom!
Så vi begynte å se på kartene, og fant noen skriblerier laget av en særs hyggelig Stavangermann vi møtte i Kristiansand. Han og familien hadde tilbrakt et år på tur, og seilt i stort sett det som finnes av innlandskanaler i Frankrike, Tyskland og Nederland. Et sted han hadde anbefalt varmt var den nederlandske badebyen Scheveningen, og konklusjonen var at vi likegreit kunne dra dit i stedet for en by vi alle hadde sett tidligere. Så ny kurs ble satt, og etter ikke lenge kunne vi se land i horisonten. Dette var første gang vi så fastland på ei uke, og det ble straks en tårevåt stemning ombord. Dessverre hadde vi ikke tid til å nyte øyeblikket for lenge; vi kom nemlig under angrep!
Den oppmerksomme leser vil innen dette avsnittet ha rukket å lure på hva som angrep oss. Hvis ikke anbefales et øyeblikks refleksjon over dette før videre lesing, og for å ikke kjede den eminente Leser for mye vil jeg la skalden Silje gjøre det i stedet, gjennom et heltekvad hun skrev straks slaget var over.
Dette er soga om det legendariske slaget utenfor Hollands kyst, et slag det gikk gjetord om i uminnelige tider etter.
Tidligere på dagen hadde mannskapest støtt på speidere fra fienden, men grunnet liten erfaring ble ikke spionene gjenkjent. Derfor gikk ferden optimistisk videre uten forutanels om hvilke farer og grusomheter som lå i bakhold og ventet på de unge håpefulle lenger farmme.
Det første angrepet sto like etter middagstid. Besetningen lot nesten til å more seg med å felle fienden, men angriperne ga ikke opp av den grunn. Beistene holdt stand, inntil et tidspunkt der mannskapet begynte å stille spørsmålstegn ved motpartens ressurser og hvor basen deres tenkelig kunne være. Stadig mer drastiske metoder ble tatt i bruk, ettersom heltene ble stadig mer desperate. Puter, kartmapper og kjeler med vann ble nådeløst tatt i bruk. Til tross for iherdig innsants og en meget billedlig bekreftelse av uttrykk et "de falt dom fluer" stormet de fiendtlige troppene tilsynelatemde ufortrødent på. Tallene i de første rekkene sank ikke, selv om haugene av falne steg. Det ble lenge kjempet hardt og innbitt, og antakeligvis til stor forundring for forbipasserende skip. Nærmest overveldet av motpartens vettsløse forbruk av liv som artilleri meide de unge stridende ned for både fote og baug. De unge helter kjempet for konge og fedreland, for mor, far og nypoteter, for rødmalte stuer i heien og vaiende flagg. Smellene sto så det ljomet utover havet, og skrekkingytende krigsbrøl larmet inn mot fastlandet. Bitre tårer og ramsalt svette sto om oss, men vi dasket til musklene verket og enda litt lenger.
Så hendte det at jeg i en stakket stund måtte ta en pause. Omgitt av hauger med lik satt jeg mismodig og utrøstelig med håndkleet mitt. Så langt hadde vi forsøkt utallige - og unevnelige - motangrep. Vi hadde sogar tilslutt tatt i bruk en gammel og nobel tradisjon; med halen mellom beina og seilene nede kjørte vi med motoren på full pinne vekk fra fastlandet og fiendens antatte base. Så kom bataljonsføreren mot meg med et alvorlig blikk. Han grep meg i hånda, utvekslet noen korte og barske ord til farvel, nikket og forsvat ned i dypet av forpiggen. Det lød et voldsomt rabalder der nede fra, med tekstiler som fløy veggimellom og rasende, stadig mer fortvilte utrop. "Ditt offer vil ei bli glemt!" ropte jeg med gråtkvalt stemme og tok til å daske på seilet med håndkleet mitt igjen.
Omsider ble det klart at taktikken "run away, run away!" ga resultater, og fiendens rekker ble tynnet ut. Utslitte og overveldede kunne undertegnede og min medstridende matros synke ned på dekk. Seieren til tross satt vi med knuste blikk og mintes vår kommandants heroiske og selvoppofrende dåd. Så, til vår store forbauselse og evige glede dukket Kapteinen opp fra forpiggens mørke med 14 skalper i beltet og tung pust. Så seilte vi inn i solnedgangen og mot nye eventyr mens vi skylte levningene over dekk.
Så gjekk soga om det store flueslaget sommeren 2011.
Signert Muskedundermatronen Lady von Bösüm
Straks forholdene hadde normalisert seg etter flueslaget begynte vi å se fram til en rolig seilas fram til vår neste destinasjon. Men det skulle igjen endre seg, da vi ble bordet av de nederlandske immigrasjonsmyndigheter! De var i og for seg hyggelige nok, men lurte fælt på hva i alle dager vi gjorde så langt unna Norge i en så liten båt.. Også adarte de oss om at en storm var på vei, og anbefalte oss å komme oss i havn så fort som mulig. Noe tvilende - været var jo så fint - satte vi kursen mot Vlieland (flueland??) hvor vi nå ligger fortøyd og hører lynene hamre og regnet tromme på dekk. Forhåpentligvis gir det seg i løpet av natta, og da er det bare å komme oss avgårde før havnevakta finner oss og skal ha betalt..
Tilfeldighetene ville forøvrig ha det til at vi fortøyde ved siden av en nederlandsk Albin Vega.. Verden er jaggu ikke stor!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar